Når bekymringene blir for store
Det finnes mennesker som er mer engstelige av natur. Jeg er en av dem.
For meg betyr angst perioder der jeg bekymrer meg mye, grubler og er redd for hva som kan skje. Hvis jeg lar denne følelsen ta over, kan den omslutte meg og gjøre meg til en fange av bekymringene mine. Dette skjer spesielt når jeg har mye fantasi og prøver å finne en løsning på det verste som kan skje.
Hvordan støtter jeg meg selv i slike perioder?
Samtaler med en terapeut er selvfølgelig til stor hjelp, fordi de gir et trygt rom hvor man kan utforske det man opplever. Men når det ikke er mulig, prøver jeg å roe ned tempoet og følge noen enkle steg. Jeg kaller det min «slow motion»-metode.
Fra et gestaltperspektiv er målet ikke å bli kvitt angsten for enhver pris, men å forstå hva denne følelsen prøver å fortelle oss. Angst oppstår ofte i overgangen mellom nåtid og framtid, når tankene våre begynner å forestille seg hva som kan skje. Jo mer vi klarer å komme tilbake til det som skjer her og nå, og til det vi faktisk kan gjøre i øyeblikket, desto mindre lar vi angsten styre oss.
1. Jeg legger merke til hvordan jeg har det, og blir bevisst på at jeg bekymrer meg mye for noe eller noen.
2. Jeg anerkjenner følelsene mine. Jeg prøver ikke å flykte fra dem eller late som om de ikke finnes. Jeg sier til meg selv: «Ja, akkurat nå bekymrer jeg meg mye, og jeg kjenner meg urolig.»
3. Jeg gir meg selv lov til å tenke gjennom ulike muligheter, også det verste som kan skje. Deretter spør jeg meg selv: Handler disse tankene om det som skjer nå, eller om det jeg er redd for kan skje?
4. Jeg spør meg selv hva jeg kan kontrollere, og hva som faktisk er mitt ansvar. Jeg gjør det jeg kan. Det jeg ikke kan kontrollere, prøver jeg å akseptere. Dette er kanskje det vanskeligste steget, men det blir lettere med tiden. Vi kan ikke kontrollere alt, og vi kan ikke ta ansvar for alt. Noen ganger blir ikke resultatet slik vi ønsker, men jeg kan ha ro i meg fordi jeg vet at jeg gjorde det jeg kunne.
5. Jeg minner meg selv på at jeg verken er perfekt eller allmektig. Ikke alt som skjer i livet, avhenger av meg.
6. Jeg stoler på at menneskene jeg er glad i, også kan klare seg uten at jeg alltid må hjelpe dem. Det er ikke mitt ansvar å redde alle.
7. Jeg går en tur eller gjør en annen aktivitet som hjelper meg å flytte oppmerksomheten fra bekymringene mine til det jeg gjør akkurat da. Bevegelse og kontakt med kroppen hjelper meg ut av tankespinnet.
8. Jeg prøver å være til stede her og nå. Jeg ser på naturen rundt meg, lytter til lydene, kjenner luften mot huden og retter oppmerksomheten mot det jeg gjør. Ofte er nåtiden mye roligere enn historiene tankene mine forteller.
Angsten forsvinner ikke alltid med en gang. Men når jeg legger merke til den, aksepterer den og blir værende i kontakt med meg selv og virkeligheten slik den er akkurat nå, mister den ofte litt av kraften sin.
Dette er ikke en oppskrift som passer for alle, og det erstatter heller ikke terapi. Det er bare måten jeg har lært å ta vare på meg selv når bekymringene og uroen blir for store.